“Vandringen”

De hadde vandret i flere dager, og enda hadde ikke Snarken snust opp skrinet. Den lille lamaen hadde krympet enda mer, og det var bare ett spørsmål om tid før den ble til ingenting. Og hva ville Mannen med skjegget gjøre da? En kunne allerede ane skyggen av det pelskledde vesenet som alltid fulgte bak Mannen med skjegget. På gode dager var skyggen nesten usynlig, og på de mindre gode dekket den nesten hele solen. Den dagen lamaen ikke var større enn en ert var det all grunn til å finne seg ett tre å klatre opp i, eller ett hull å grave seg ned i..

“Adina og Den Fremmede”

 

Adina har sovet så lenge. Så lenge at solen går ned flere ganger, og gresshoppene får barnebarn. Når mangotrærne står i blomst, våkner Adina. Først blunker hun med sine store, brune øyne, deretter reiser hun seg opp. Så begynner hun på en dans som vil komme til å vare helt til hun husker hvem hun er.

Månen kommer opp og går ned igjen. Gresshoppene har blitt gamle, de synger så lavt. Så en natt kommer det en reisende på besøk. Han sier han vet hvem den dansende jenta er. Ingen på slottet tror ham for Adina vet jo ikke lenger selv hvem hun er. Men alle er så triste og så melankolske at de lar den fremmede komme inn.

Den reisende setter seg i en rød stol og ser på mens Adina danser og danser. Hun blir aldri trett eller sliten i føttene, for hun rører ikke gulvet lenger. Når solen står opp igjen, går den fremmede bort til Adina og hvisker henne noe. Så faller hun rett ned på gulvet og sovner.

Når hun våkner igjen er det natt, og den fremmede har reist videre. Adina vet hvem hun er nå, hun trengte bare å bli minnet på det. Hun pakker kjoler og daddler ned i en kiste, og finner frem ett mulddyr og seler det.

Adina skal reise med mulddyret helt til hun finner den fremmede igjen. For nå vet hun hvem hun er. Hun er danseren som alltid skal danse til hans fortellinger

 

 

 

 

 

 

 

Bak Vinduene I Ett Slott I Plovdiv

Den eldste Matroska er ikke blitt sett på flere dager, kanskje til og med flere årstider.Regnbuefuglen holder oversikt under sin vindusplass, og den sorte katten med sløyfe later som den ikke bryr seg om at matmor er borte. Den minste Matroska sier hun hører underlige lyder, men den Mellomste Matroska svarer at det er bare den russiske øglen i kjelleren. Nå har den lille dammen frosset til is, og det har katten og fuglen også. Den største Matroska er ett sted der ute, det er iallefall helt sikkert, for hun sendte en KaninPost i våres, og alle vet at små kaniner er de mest pålitelige postbud som kan tenkes. Så det er bare å vente, og ingen grunn til å la teen stå kald.