Adina har sovet så lenge. Så lenge at solen går ned flere ganger, og gresshoppene får barnebarn. Når mangotrærne står i blomst, våkner Adina. Først blunker hun med sine store, brune øyne, deretter reiser hun seg opp. Så begynner hun på en dans som vil komme til å vare helt til hun husker hvem hun er.
Månen kommer opp og går ned igjen. Gresshoppene har blitt gamle, de synger så lavt. Så en natt kommer det en reisende på besøk. Han sier han vet hvem den dansende jenta er. Ingen på slottet tror ham for Adina vet jo ikke lenger selv hvem hun er. Men alle er så triste og så melankolske at de lar den fremmede komme inn.
Den reisende setter seg i en rød stol og ser på mens Adina danser og danser. Hun blir aldri trett eller sliten i føttene, for hun rører ikke gulvet lenger. Når solen står opp igjen, går den fremmede bort til Adina og hvisker henne noe. Så faller hun rett ned på gulvet og sovner.
Når hun våkner igjen er det natt, og den fremmede har reist videre. Adina vet hvem hun er nå, hun trengte bare å bli minnet på det. Hun pakker kjoler og daddler ned i en kiste, og finner frem ett mulddyr og seler det.
Adina skal reise med mulddyret helt til hun finner den fremmede igjen. For nå vet hun hvem hun er. Hun er danseren som alltid skal danse til hans fortellinger
stjerneskogen 