“Vandringen”

De hadde vandret i flere dager, og enda hadde ikke Snarken snust opp skrinet. Den lille lamaen hadde krympet enda mer, og det var bare ett spørsmål om tid før den ble til ingenting. Og hva ville Mannen med skjegget gjøre da? En kunne allerede ane skyggen av det pelskledde vesenet som alltid fulgte bak Mannen med skjegget. På gode dager var skyggen nesten usynlig, og på de mindre gode dekket den nesten hele solen. Den dagen lamaen ikke var større enn en ert var det all grunn til å finne seg ett tre å klatre opp i, eller ett hull å grave seg ned i..